Vi leser nordisk #1: Beate Grimsrud: "En dåre fri"

Bildet lånte jeg fra Bokdama.

 Herregud, for en bok! For en fortelling, for et språk, for en skjebne og for et pågangsmot. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Vanligvis markerer jeg et par sitater i boka jeg leser når det dukker opp noe jeg synes er ekstra fint skrevet. I denne boken har jeg markert med eseløre hele 13 ganger, og da har jeg virkelig forsøkt å begrense meg. Jeg visste at boka kom til å være bra, men jeg hadde ingen anelse om at den var så god! Jeg forstår godt at boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet er, selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til." (s. 50)

Dette er en roman hvor grensene mellom virkelighet og fantasi er utvisket. Det er helt tydelig at boka er selvbiografisk til en viss grad, men hvor mye av den? Og hvor viktig er det egentlig å skille de to?
Det er triste ting, morsomme hendelser, rare påfunn og mye sinne underveis når man leser, og jeg føler så mye for Eli, jeg er virkelig 100% på hennes side hele veien. Det er utrolig interessant å lese noe så "rått" (raw, på engelsk) om psykatrien og om det å ha/leve med en psykose. I tillegg til sykdommen hun sliter med produserer hun da altså litteratur og film, og vinner priser for arbeidet sitt. Alt dette mens hun er inn og ut av psykiatriske institusjoner og sykehus.

Egentlig er jeg alltid i fare. Ett jeg som vil forbli i verden, og ett jeg som vil kaste seg ut og miste alt. Hele leiligheten kan jo tippe ut som en skuff, i en kommode. Eller jeg kan ramle ut. " (s. 298)

Noen av det som rører meg mest i boka er den offerviljen og det engasjementet vennene til Eli viser når hun er inn og ut av sykehus hele sitt voksne liv, ihvertfall frem til boka slutter. Det er så mye kjærlighet og så mye hengivenhet i det, og alt dette stråler liksom ut fra setningene i boka.
Jeg liker spesielt en situasjon i boka: Lolo (en god venninne) og Eli skal på fest, og Eli er ikke vant til nærhet med andre mennesker, og det setter henne litt ut av spill:

Jeg er så nervøs for hennes usjenerte nærhet at jeg børster tennene med håndkrem i stedet for tannkrem. Jeg spytter og drikker vann. Lolo blir urolig, men ler når alt har gått bra. Hun prøver å henge et halsbånd rundt halsen min. Jeg rykker til, plutselig livredd for at hun skal strupe meg." (s. 180)

Det snur så veldig fort. Hun kan være glad i et øyeblikk, og panisk i neste.

Språket! Det er helt på siden av noe jeg har lest før. Kanskje mest fordi det er så personlig, så nakent og utleverende. Det spares ikke på detaljer, alt skal frem i lyset. Men ordene som brukes er ikke tilfeldige, ingenting blir plumpt eller brått. Ordene flyter. 

Nå kan jeg ikke sovne. Jeg har små hull i øyelokkene." (s. 69)

Skulpturen slumrer i steinen. Hendelsene venter på å få bli en historie. Jeg skriver enda en gang om barndommen. Først tenker jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og at maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer ser jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksiserer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? (s. 50)

Det Eli sliter med er ikke småtterier. Hun hører stemmer i hodet sitt, og dette starter i ung alder. Det er tydelig at det er sinnslidelser i familien hennes, faren sin oppførsel minner veldig om hennes egen. Hun forteller om faren sin som ikke klarer å huske adressen hjem eller telefonnummeret (s. 85), om faren som gråter uprovosert, som ikke fungerer i jobb, som ikke alltid husker hvor han er på vei hen når han kjører Eli på fotballtrening osv. Men han finner ro og kan fungerer når han maler, på samme måte som Eli får ro når hun skriver. For som allerede nevnt skriver hun dikt, bøker, teaterstykker og lager film. Hun bokser, spiller fotball og hører på lydbøker. Hun er ikke sykdommen, hun bare har den. Og det tror jeg er et viktig poeng å ta med seg fra boka.

I hodet til Eli har hun besøk av Espen, Emil, Erik, prins Eugen og noen damer som kommer og går. Men det er de fire guttene som tar mest plass, sammen med Eli selv. Det er mye angst og redsel i livet hennes, og guttene blir en slags flukt fra dette. En er sterk og tøff (Erik), en er liten og svak (Espen), en annen er sporty (Emil) og den siste shoppegal (Prins Eugen). Når hverdagen blir tøff kan hun etterhvert mane frem den hun ønsker skal "ta over" styringen.

Det er helt fremmed for meg å prate med noen jeg ikke kjenner. Bare enstavelsesord kommer ut av munnen, og de er ikke ment for andre enn meg. Jeg sier "ja, ja, ja". Jeg sier det til småguttesjelene. Langsomt dele hodet seg i to like deler. Jeg hopper mellom de to." (s. 159)

Mot slutten av boka forstår man mer og mer den kampen det må ha vært for Grimsrud å skrive denne boka, men fy søren så aktuell den er. Lørdag 10. desember  kom Klassekampen som vanlig, og førstesideoppsalget var:  "På to og eit halvt år "Knut" vore plassert på sju ulike psykiatriske instutisjonar. Anbod gjer brukarane til kasetballar i systemet". Det som står igjen som den sterkeste meldingen fra Grimsrud er at Eli trenger stabilitet og trygghet for å kunne bli frisk, og ikke minst oppmerksomhet og å bli hørt. Medisinering er ikke alene svar på sykdommen.

Beste boken jeg har lest i 2010 spør du? Til det kan jeg svare et rungende JAAAAA!