
GOD JUL til mine medbloggere og lesere. Håper dere får en fin og fredfylt feiring med masse kos og hygge! Og så klart mange gode bøker under juletreet som dere kan lese og kanskje blogge om etter jul, gleder meg allerede!
Dette er min blogg om en av mine store interesser, nemlig bøker! Her er det ingen forskjellsbehandling: jeg kommer til å skrive om bøker jeg leser, har lest, ikke har lest, skal lese, ikke liker og bøker jeg simpelthen elsker!
| Bildet lånte jeg fra Bokdama. |
Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet er, selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til." (s. 50)Dette er en roman hvor grensene mellom virkelighet og fantasi er utvisket. Det er helt tydelig at boka er selvbiografisk til en viss grad, men hvor mye av den? Og hvor viktig er det egentlig å skille de to?
Egentlig er jeg alltid i fare. Ett jeg som vil forbli i verden, og ett jeg som vil kaste seg ut og miste alt. Hele leiligheten kan jo tippe ut som en skuff, i en kommode. Eller jeg kan ramle ut. " (s. 298)Noen av det som rører meg mest i boka er den offerviljen og det engasjementet vennene til Eli viser når hun er inn og ut av sykehus hele sitt voksne liv, ihvertfall frem til boka slutter. Det er så mye kjærlighet og så mye hengivenhet i det, og alt dette stråler liksom ut fra setningene i boka.
Jeg er så nervøs for hennes usjenerte nærhet at jeg børster tennene med håndkrem i stedet for tannkrem. Jeg spytter og drikker vann. Lolo blir urolig, men ler når alt har gått bra. Hun prøver å henge et halsbånd rundt halsen min. Jeg rykker til, plutselig livredd for at hun skal strupe meg." (s. 180)Det snur så veldig fort. Hun kan være glad i et øyeblikk, og panisk i neste.
Nå kan jeg ikke sovne. Jeg har små hull i øyelokkene." (s. 69)
Skulpturen slumrer i steinen. Hendelsene venter på å få bli en historie. Jeg skriver enda en gang om barndommen. Først tenker jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og at maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer ser jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksiserer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? (s. 50)Det Eli sliter med er ikke småtterier. Hun hører stemmer i hodet sitt, og dette starter i ung alder. Det er tydelig at det er sinnslidelser i familien hennes, faren sin oppførsel minner veldig om hennes egen. Hun forteller om faren sin som ikke klarer å huske adressen hjem eller telefonnummeret (s. 85), om faren som gråter uprovosert, som ikke fungerer i jobb, som ikke alltid husker hvor han er på vei hen når han kjører Eli på fotballtrening osv. Men han finner ro og kan fungerer når han maler, på samme måte som Eli får ro når hun skriver. For som allerede nevnt skriver hun dikt, bøker, teaterstykker og lager film. Hun bokser, spiller fotball og hører på lydbøker. Hun er ikke sykdommen, hun bare har den. Og det tror jeg er et viktig poeng å ta med seg fra boka.
Det er helt fremmed for meg å prate med noen jeg ikke kjenner. Bare enstavelsesord kommer ut av munnen, og de er ikke ment for andre enn meg. Jeg sier "ja, ja, ja". Jeg sier det til småguttesjelene. Langsomt dele hodet seg i to like deler. Jeg hopper mellom de to." (s. 159)Mot slutten av boka forstår man mer og mer den kampen det må ha vært for Grimsrud å skrive denne boka, men fy søren så aktuell den er. Lørdag 10. desember kom Klassekampen som vanlig, og førstesideoppsalget var: "På to og eit halvt år "Knut" vore plassert på sju ulike psykiatriske instutisjonar. Anbod gjer brukarane til kasetballar i systemet". Det som står igjen som den sterkeste meldingen fra Grimsrud er at Eli trenger stabilitet og trygghet for å kunne bli frisk, og ikke minst oppmerksomhet og å bli hørt. Medisinering er ikke alene svar på sykdommen.

![]() |
| Bildet er lånt herfra. |
Kari Fredrikke Brænne er født i Oslo i 1966. Hun er utdannet billedkunstner ved Statens Kunstakademi og The New York Academy of Art, og hun har arbeidet med både maleri og nyere medier som video/film. De siste årene har hun skrevet flere skuespill som har vært oppført på ulike scener i Oslo. Brænne debuterte i 2007 med romanen "Av en annen verden" som hun fikk Aschehougs debutantstipend for. "Under de dype skyggene av løvtunge trær" (2010) er hennes andre bok.
Underveis i boken falt jeg for denne setningen som jeg synes er så fin:Luke og Ulven kryper inn i vulkanen. Som han fryktet, er det lavamonstre der inne. To stykker, fæle og farlige. Men de ser ham ikke. Hannlavamonsteret ligger på sofaen, med solbriller på de fryktelige øynene sine. Hunnen tråkker opp og ned på gulvet, mens det spruter ild fra munnen hennes. Ulven og Luke gjemmer seg bak klippeveggen med alle bøkene, og er like stille som to hvite mus. (s. 28)
Da han endelig sovnet, var det med en søvn så tynn som mellomleggspapir. (s. 121)Også liker jeg Wilhelm sin beskrivelse av vår og blomstring i USA, hvor han jobber rundt omkring som gartner:
Samtidig er det noe nesten perverst over den kraftige veksten. Hvordan det tyter ut om våren. Ikke betenkt og prøvende, som den norske våren, hvor spirene kikker engstelig fram, og vokser langsomt opp, i frykt for enda en frostnatt. I Pennsylvania skjer det over natta, over timer, på et ublu, vulgært vis. (s. 88)Det er mange hemmeligheter i boka og spesielt når Evelyn sin hemmelighet ble avslørt (det er i løpet av boken ikke tvil om at hun har gjort noe grusomt) gispet jeg! Av alle scenarioene som hadde flydd gjennom hodet mine mens jeg leste, så var ikke dette et av de. Brænne holder kortene tett inntil kroppen hele veien og du får ikke så mye som et hint om hva som skal skje/har skjedd/vil skje før det er absolutt nødvendig. Det liker jeg veldig godt.
Vi holdt sammen. Holdt hverandre. På stien. I sola, under trærne. I sengen. Du holdt meg i det hete favntaket. Holdt meg så fast. Men så ble det trangt i den smale sengen. Trangt i det lille rommet. Ble så fryktelig trangt da øynene dine så meg. Blikket ditt var der bestandig. Du så og du så og du så. Jeg forsvant lenge før jeg ble borte. Gjorde jeg ikke? (s. 132)Dette er en god bok. Den er spennende, dramatisk, skjør, irriterende og ekkel til tider. Dette er en bok om familier, men heldigvis er det ikke så mange som ligner på denne!