GOD JUL!

GOD JUL til mine medbloggere og lesere. Håper dere får en fin og fredfylt feiring med masse kos og hygge! Og så klart mange gode bøker under juletreet som dere kan lese og kanskje blogge om etter jul, gleder meg allerede!

Vi leser nordisk #1: Beate Grimsrud: "En dåre fri"

Bildet lånte jeg fra Bokdama.

 Herregud, for en bok! For en fortelling, for et språk, for en skjebne og for et pågangsmot. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Vanligvis markerer jeg et par sitater i boka jeg leser når det dukker opp noe jeg synes er ekstra fint skrevet. I denne boken har jeg markert med eseløre hele 13 ganger, og da har jeg virkelig forsøkt å begrense meg. Jeg visste at boka kom til å være bra, men jeg hadde ingen anelse om at den var så god! Jeg forstår godt at boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet er, selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til." (s. 50)

Dette er en roman hvor grensene mellom virkelighet og fantasi er utvisket. Det er helt tydelig at boka er selvbiografisk til en viss grad, men hvor mye av den? Og hvor viktig er det egentlig å skille de to?
Det er triste ting, morsomme hendelser, rare påfunn og mye sinne underveis når man leser, og jeg føler så mye for Eli, jeg er virkelig 100% på hennes side hele veien. Det er utrolig interessant å lese noe så "rått" (raw, på engelsk) om psykatrien og om det å ha/leve med en psykose. I tillegg til sykdommen hun sliter med produserer hun da altså litteratur og film, og vinner priser for arbeidet sitt. Alt dette mens hun er inn og ut av psykiatriske institusjoner og sykehus.

Egentlig er jeg alltid i fare. Ett jeg som vil forbli i verden, og ett jeg som vil kaste seg ut og miste alt. Hele leiligheten kan jo tippe ut som en skuff, i en kommode. Eller jeg kan ramle ut. " (s. 298)

Noen av det som rører meg mest i boka er den offerviljen og det engasjementet vennene til Eli viser når hun er inn og ut av sykehus hele sitt voksne liv, ihvertfall frem til boka slutter. Det er så mye kjærlighet og så mye hengivenhet i det, og alt dette stråler liksom ut fra setningene i boka.
Jeg liker spesielt en situasjon i boka: Lolo (en god venninne) og Eli skal på fest, og Eli er ikke vant til nærhet med andre mennesker, og det setter henne litt ut av spill:

Jeg er så nervøs for hennes usjenerte nærhet at jeg børster tennene med håndkrem i stedet for tannkrem. Jeg spytter og drikker vann. Lolo blir urolig, men ler når alt har gått bra. Hun prøver å henge et halsbånd rundt halsen min. Jeg rykker til, plutselig livredd for at hun skal strupe meg." (s. 180)

Det snur så veldig fort. Hun kan være glad i et øyeblikk, og panisk i neste.

Språket! Det er helt på siden av noe jeg har lest før. Kanskje mest fordi det er så personlig, så nakent og utleverende. Det spares ikke på detaljer, alt skal frem i lyset. Men ordene som brukes er ikke tilfeldige, ingenting blir plumpt eller brått. Ordene flyter. 

Nå kan jeg ikke sovne. Jeg har små hull i øyelokkene." (s. 69)

Skulpturen slumrer i steinen. Hendelsene venter på å få bli en historie. Jeg skriver enda en gang om barndommen. Først tenker jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og at maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer ser jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksiserer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? (s. 50)

Det Eli sliter med er ikke småtterier. Hun hører stemmer i hodet sitt, og dette starter i ung alder. Det er tydelig at det er sinnslidelser i familien hennes, faren sin oppførsel minner veldig om hennes egen. Hun forteller om faren sin som ikke klarer å huske adressen hjem eller telefonnummeret (s. 85), om faren som gråter uprovosert, som ikke fungerer i jobb, som ikke alltid husker hvor han er på vei hen når han kjører Eli på fotballtrening osv. Men han finner ro og kan fungerer når han maler, på samme måte som Eli får ro når hun skriver. For som allerede nevnt skriver hun dikt, bøker, teaterstykker og lager film. Hun bokser, spiller fotball og hører på lydbøker. Hun er ikke sykdommen, hun bare har den. Og det tror jeg er et viktig poeng å ta med seg fra boka.

I hodet til Eli har hun besøk av Espen, Emil, Erik, prins Eugen og noen damer som kommer og går. Men det er de fire guttene som tar mest plass, sammen med Eli selv. Det er mye angst og redsel i livet hennes, og guttene blir en slags flukt fra dette. En er sterk og tøff (Erik), en er liten og svak (Espen), en annen er sporty (Emil) og den siste shoppegal (Prins Eugen). Når hverdagen blir tøff kan hun etterhvert mane frem den hun ønsker skal "ta over" styringen.

Det er helt fremmed for meg å prate med noen jeg ikke kjenner. Bare enstavelsesord kommer ut av munnen, og de er ikke ment for andre enn meg. Jeg sier "ja, ja, ja". Jeg sier det til småguttesjelene. Langsomt dele hodet seg i to like deler. Jeg hopper mellom de to." (s. 159)

Mot slutten av boka forstår man mer og mer den kampen det må ha vært for Grimsrud å skrive denne boka, men fy søren så aktuell den er. Lørdag 10. desember  kom Klassekampen som vanlig, og førstesideoppsalget var:  "På to og eit halvt år "Knut" vore plassert på sju ulike psykiatriske instutisjonar. Anbod gjer brukarane til kasetballar i systemet". Det som står igjen som den sterkeste meldingen fra Grimsrud er at Eli trenger stabilitet og trygghet for å kunne bli frisk, og ikke minst oppmerksomhet og å bli hørt. Medisinering er ikke alene svar på sykdommen.

Beste boken jeg har lest i 2010 spør du? Til det kan jeg svare et rungende JAAAAA!

Leseåret 2011: Off the Shelf del 2

Da har jeg bestemt meg for hvilke 15 bøker jeg skal lese i 2011. Alle disse bøkene står nå klare i bokhylla mi. Jeg har sagt 15 bøker, men hadde vært gøy om jeg klarte 30, men alt over disse 15 får være ren bonus.

Så her er de utvalgte bøkene, i tilfeldig rekkefølge:

• "The Cleft", Doris Lessing
• "The Bell Jar", Sylvia Plath
•  "Nineteen Eighty-Four", George Orwell
• "Water for Elephants", Sara Gruen
• "A Clockwork Orange", Anthony Burgess
• "Vente, Blinke", Gunnhild Øyehaug
• "The Invisible Mountain", Carolina De Robertis
• "The Graveyard Book",  Neil Gaiman
• "We need to talk about Kevin", Lionel Shriver
• "Disgrace", J.M Coetze
• "Claras krig", Clara Kramer
• "The Help", Kathryn Stockett
• "The Island", Victoria Hislop
• "Harens år", Arto Paasilinna
• "Øye under havet", Isabel Allende

Nå er det mulig jeg avviker fra denne listen, men jeg skal prøve å la være. Men jeg ser at dette betyr at jeg må prioritere tiden min annerledes, mindre tv og sløsing med tid, mer lesing! :)

BBC Book List

Have you read more than 6 of these books? The BBC believes most people will have read only 6 of the 100 books listed here.

Jeg fylt ut denne listen og postet den på Facebook, men så tenkte jeg at jeg kan jo dele den med dere i blogg-verden også. Bli med og lag din egen liste!

Instruksjoner: Kopier innlegget til din blogg. Uthev de bøkene du har lest og merk de du har startet på, men aldri fullført, med kursiv.

Her er min liste:

1. Pride and Prejudice – Jane Austen
2. The Lord of the Rings – JRR Tolkien
3. Jane Eyre – Charlotte Bronte 
4. Harry Potter series – JK Rowling
5. To Kill a Mockingbird – Harper Lee 
6. The Bible
7. Wuthering Heights – Emily Bronte 
8. Nineteen Eighty Four – George Orwell
9. His Dark Materials – Philip Pullman
10. Great Expectations – Charles Dickens
11. Little Women – Louisa M Alcott
12. Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy
13. Catch 22 – Joseph Heller
14. Complete Works of Shakespeare
15. Rebecca – Daphne Du Maurier
16. The Hobbit – JRR Tolkien 
17. Birdsong – Sebastian Faulks
18. Catcher in the Rye – JD Salinger 
19. The Time Traveller’s Wife – Audrey Niffenegger 
20. Middlemarch – George Eliot
21. Gone With The Wind – Margaret Mitchell 
22. The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald  
23. Bleak House – Charles Dickens
24. War and Peace – Leo Tolstoy
25. The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams 
 26. Brideshead Revisited – Evelyn Waugh
27. Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky
28. Grapes of Wrath – John Steinbeck
29. Alice in Wonderland – Lewis Carroll
30. The Wind in the Willows – Kenneth Grahame
31. Anna Karenina – Leo Tolstoy 
32. David Copperfield – Charles Dickens
33. Chronicles of Narnia – CS Lewis
34. Emma – Jane Austen
 35. Persuasion – Jane Austen
 36. The Lion, The Witch and The Wardrobe – CS Lewis 
 37. The Kite Runner – Khaled Hosseini 
38. Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Berniere
 39. Memoirs of a Geisha – Arthur Golden
40. Winnie the Pooh – AA Milne 
41. Animal Farm – George Orwell  
42. The Da Vinci Code – Dan Brown
43. One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez   
44. A Prayer for Owen Meaney – John Irving
45. The Woman in White – Wilkie Collins
46. Anne of Green Gables – LM Montgomery
 47. Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy
 48. The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood
49. Lord of the Flies – William Golding 
50. Atonement – Ian McEwan   
51. Life of Pi – Yann Martel 
52. Dune – Frank Herbert
53. Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
54. Sense and Sensibility – Jane Austen
55. A Suitable Boy – Vikram Seth
56. The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zafon
57. A Tale Of Two Cities – Charles Dickens
58. Brave New World – Aldous Huxley
59. The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon 
60. Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez  
61. Of Mice and Men – John Steinbeck  
62. Lolita – Vladimir Nabokov 
63. The Secret History – Donna Tartt
64. The Lovely Bones – Alice Sebold
65. Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas
66. On The Road – Jack Kerouac
67. Jude the Obscure – Thomas Hardy
68. Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding
69. Midnight’s Children – Salman Rushdie 
70. Moby Dick – Herman Melville
71. Oliver Twist – Charles Dickens
72. Dracula – Bram Stoker 
73. The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett
74. Notes From A Small Island – Bill Bryson
75. Ulysses – James Joyce
76. The Bell Jar – Sylvia Plath
77. Swallows and Amazons – Arthur Ransome
78. Germinal – Emile Zola
79. Vanity Fair – William Makepeace Thackeray
80. Possession – AS Byatt
81. A Christmas Carol – Charles Dickens
82. Cloud Atlas – David Mitchell
83. The Color Purple – Alice Walker
84. The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro
85. Madame Bovary – Gustave Flaubert
86. A Fine Balance – Rohinton Mistry
87. Charlotte’s Web – EB White
88. The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom
89. Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle 
90. The Faraway Tree Collection – Enid Blyton
91. Heart of Darkness – Joseph Conrad 
92. The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery
93. The Wasp Factory – Iain Banks
94. Watership Down – Richard Adams
95. A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
96. A Town Like Alice – Nevil Shute
97. The Three Musketeers – Alexandre Dumas 
98. Hamlet – William Shakespeare   
99. Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl 
100. Les Miserables – Victor Hugo

Mer enn 6 bøker, men ikke så mange som jeg håpet. Ser at flere av disse står i bokhylla mi også, urørt. Bra jeg skal i gang med "Off the Shelf" - utfordringen ja!

Samlesning av de nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris

Da er jeg i gang med samlesningen, og ferdig med bok nr. 1: "En dåre fri" av Beate Grimsrud. Omtalen min kommer blir lagt ut 22. desember (samtidig som mine tolv medlesere publiserer sine) på min blogg og også på nettsiden Knirk har laget på sin blogg. Der kan de som vil klikke seg inn og lese hva som måtte menes og synses om bøkene.

Det er et tett skjema som skal følges:
"En dåre fri" skal omtales 22. desember
"Vågen" av Harald Voetmann skal foreløpig blogges om 2. januar
"Blues från ett krossat världshus" av Sonja Nordenswan den 25. januar

Så her er det bare å jobba på!

Oppdatering 20.12.10: i dag har jeg bestilt de to neste bøkene på lista, Voetmann og Nordenswan og må si jeg ble letta når de var på henholdsvis 150 sider og 284 sider. Grimsrud sin bok er på over 500 sider, spørs om jeg hadde rukket en gigant til før 2. januar.

Leseåret 2011

Jeg registrerer at flere av mine medbloggere har begynt å planlegge leseåret 2011 og det vil jeg være med på også. Så på bloggen Så rart fant jeg denne utfordingen:




Her er det om og gjøre å lese bøker som allerede står i bokhylla hjemme og støver ned. Og hos meg er det nå ganske mange, og jeg kjøper allikevel nye bøker støtt og stadig.
I utfordringen velger man hvilket nivå man vil legge seg på:

Challenge Levels

1. Tempted–  Choose 5 books to read
2. Trying – Choose 15 books to read
3. Making A Dint – Choose 30 books to read
4. On A Roll – Choose 50 books to read
5. Flying Off – Choose 75 books to read

For extra hard challenges

1. Hoarder – Choose 76-125 books to read
2. Buried – Choose 126-200 books to read

Jeg velger å legge meg på "Trying" (15 bøker), og når jeg får oversikt over hvilke bøker dette er skal jeg legge ut en liste her på bloggen.
Utfordingen starter 1. januar 2011 og varer til 31.desember 2011. Og dersom det er flere som vil være med på denne utfordringen finnes det mer info her.

"Under de dype skyggene av løvtunge trær", Kari F. Brænne, Aschehoug, 2010

Bildet er lånt herfra.

Dette er den fjerde boka jeg har mottatt fra Aschehoug.

Hvis det er noen der ute som har en bokblogg og gjerne vil motta bøker fra Aschehoug kan dere melde dere på "Blogg for Aschehoug" her.

Denne gangen fikk jeg velge mellom hele 5 bøker: 

1. Orkanger  av Johan Mjønes 

2. Under de dype skyggene av løvtunge trær  av Kari Fredrikke Bræene (bokfilm)

3. Desiland av Mala Naveen 

4. Prosten og hans forunderlige tjener av Arto Paasilinna 

5. Sorg og sommerfugler av Gunn HIld Lem 

Jeg valgte da å lese "Under de dype skyggene av løvtunge trær", men jeg lurte faktisk en stund på om jeg heller skulle velge Paasilinna sin nye bok. Men jeg valgte da en bok av en fofatter jeg ikke har lest noe av før, et forsøk på å utvide horisonten min litt. Alltid gøy å prøve noe nytt.

Litt om forfatteren, sakset fra Aschehoug sine nettsider:

Kari Fredrikke Brænne er født i Oslo i 1966. Hun er utdannet billedkunstner ved Statens Kunstakademi og The New York Academy of Art, og hun har arbeidet med både maleri og nyere medier som video/film. De siste årene har hun skrevet flere skuespill som har vært oppført på ulike scener i Oslo. Brænne debuterte i 2007 med romanen "Av en annen verden" som hun fikk Aschehougs debutantstipend for. "Under de dype skyggene av løvtunge trær" (2010) er hennes andre bok.

La meg først si at i denne boken er det mye triste skjebner. De gjorde merkelig nok ikke så inntrykk på meg mens jeg leste, jeg registrerte det de gjorde og hadde opplevd, men jeg til det ikke innover meg sånn som jeg gjør nå når jeg skal forsøke å fortelle om min leseopplevelse. Det er mye sterke scener i boka, og Brænne er dyktig på å skildre det som skjer.

Vi følger en familie via tre ledd: bestemor, far og sønn. Bestemor Evelyn bor alene i huset hun "alltid" har bodd i. Sønnen hennes Wilhelm har flyttet til USA for 30 år siden og ikke vært tilbake siden. Så inviterer hun ham hjem til seg for å feire bursdagen sin, og han sier ja. Hun begynner forberedelsene og gleder (og gruer) seg til sønnen skal komme. Det blir tidlig klart at de to har et meget anstrengt forhold til hverandre, og Evelyn som i begynnelsen virker som en søt, gammel dame, viser raskt sin personlighet og den er ikke veldig sjarmerende. Så er det Robin, Wilhelm sin sønn. Robin ble adoptert som 4 åring og vet ingenting om sin opprinnelige familie. Men han beveger seg raskere og raskere mot avgrunnen, han drikker og skyver den lille familien sin (Anna og Lukas) mer og mer fra seg. Han klarer ikke forstå hvorfor han plutselig føler seg så fortapt. Så, under en av forestillingene hans (han er skuespiller) dukker det opp en gammel og grå dame med en konvolutt til han. I den ligger en bursdagsinvitasjon, et kart og en nøkkel. Så blir det raskt veldig dramatisk og veldig spennende.

Denne boka er velskrevet og språket er godt! Jeg lar meg fascinere av språket og fortellerevnen hennes. Spesielt godt liker jeg de delene hvor Lukas (sønnen til Robin) forteller.

Luke og Ulven kryper inn i vulkanen. Som han fryktet, er det lavamonstre der inne. To stykker, fæle og farlige. Men de ser ham ikke. Hannlavamonsteret ligger på sofaen, med solbriller på de fryktelige øynene sine. Hunnen tråkker opp og ned på gulvet, mens det spruter ild fra munnen hennes. Ulven og Luke gjemmer seg bak klippeveggen med alle bøkene, og er like stille som to hvite mus. (s. 28)

Underveis i boken falt jeg for denne setningen som jeg synes er så fin:

Da han endelig sovnet, var det med en søvn så tynn som mellomleggspapir. (s. 121)

Også liker jeg Wilhelm sin beskrivelse av vår og blomstring i USA, hvor han jobber rundt omkring som gartner:

Samtidig er det noe nesten perverst over den kraftige veksten. Hvordan det tyter ut om våren. Ikke betenkt og prøvende, som den norske våren, hvor spirene kikker engstelig fram, og vokser langsomt opp, i frykt for enda en frostnatt. I Pennsylvania skjer det over natta, over timer, på et ublu, vulgært vis. (s. 88)

Det er mange hemmeligheter i boka og spesielt når Evelyn sin hemmelighet ble avslørt (det er i løpet av boken ikke tvil om at hun har gjort noe grusomt) gispet jeg! Av alle scenarioene som hadde flydd gjennom hodet mine mens jeg leste, så var ikke dette et av de. Brænne holder kortene tett inntil kroppen hele veien og du får ikke så mye som et hint om hva som skal skje/har skjedd/vil skje før det er absolutt nødvendig. Det liker jeg veldig godt.

Underveis i boken kommer det små passasjer, maks en side, skrevet i kursiv. Dette er tilbakeblikk fulle av minner, men det blir aldri sagt hvem sine minner det er. Jeg tror jeg vet det nå som jeg har lest ut boken, og det ble et "aha"-øyeblikk for meg når den røde tråden ble så tydelig som den ble på slutten av boka.

Vi holdt sammen. Holdt hverandre. På stien. I sola, under trærne. I sengen. Du holdt meg i det hete favntaket. Holdt meg så fast. Men så ble det trangt i den smale sengen. Trangt i det lille rommet. Ble så fryktelig trangt da øynene dine så meg. Blikket ditt var der bestandig. Du så og du så og du så. Jeg forsvant lenge før jeg ble borte. Gjorde jeg ikke? (s. 132)

Dette er en god bok. Den er spennende, dramatisk, skjør, irriterende og ekkel til tider. Dette er en bok om familier, men heldigvis er det ikke så mange som ligner på denne!

Jeg skal holde øynene opp og pengene klare når neste bok fra Brænne kommer.

"The Girl With Glass Feet", Ali Shaw, 2009, Atlantic Books

 Denne boken kjøpte jeg helt tilfedlig (hadde sett på coveret et par ganger før, men ikke lest bakpå eller hørt om den) en dag jeg var på Ark og skulle benytte meg av deres 3 for 2 tilbud på engelsk pocket. Jeg tok en råsjans og valgte "The Girl With Glass Feet", og jeg er ganske så fornøyd med det.

Ida MacLaird- en jente i 20 årene, i utgangspunktet frisk og rask, men noe rart har begynt å skje med kroppen hennes. Bena hennes blir sakte med sikkert mer glass enn hud. Glasset erstatter huden hennes og gjør at hun ikke lenger kan føle tærne sine. Og det sprer seg raskt!
Midas Crook- en gutt i 20-årene, fotograf, fryktelig sjenert og tilbakeholden. Han lever omtrent som en eremitt hvor det kun er plass til to andre mennesker: kompisen Gustav og datteren hans Denver. Faren er død og han snakker ikke med moren sin.
Så møtes Ida og Midas! Midas som aldri har brydd seg om andre mennesker, begynner å bry seg om Ida. Og Ida som har fokusert mesteparten av tiden sin på glassbenene sine får noe nytt å tenke på. Hun har dratt til øya St. Hauda's Land i håp om en kur for tilstanden sin. Midas og Ida, mot alle odds, blir forelsket samtidig som de innser at det kanskje ikke finnes en kur for Ida sine ben. Hvor lang tid har de sammen før Ida's kropp kun er glass?

Jeg likte boka! Den er som jeg sa annerledes. I tilegg til at Ida sine føtter forandrer seg til glass, så finnes det merkelige skapninger på øya som kan gjøre mer eller mindre normale ting. Det er nesten litt fantasy over boka, men veldig soft-fantasy om man kan si det.
Kjærlighetshistorien er utrolig øm. Midas er mildt sagt sær, og har foretrukket å observere livet fra bak kameraet sitt istedet for å delta selv. Derfor er det mange ting som Ida har gjort som Midas aldri har vært i nærheten av å gjøre før, som å kysse noen han er forelsket i. Det er en veldig skjørhet i måten Midas opplever kjærlighet på, noe han selv trodde han ikke var i stand til å føle. Ida derimot preges av at hun merker at kroppen hennes har dårlig tid, forandringen til glass skjer fort, og hun vil ha tingene med Midas på plass, er det sammen eller bare kaster hun bort tiden sin?
Jeg liker mer og mer bøker (og filmer) som tar for seg det rolige og intime i et forhold, ikke det harde og brutale. Det må ikke alltid være høylydt og bombastisk som jeg synes det ofte blir kjærlighet og forelskelse skal beskrives. Det er godt å få senket pulsen litt.

Boka anbefales absolutt! Bare gi deg i kast med den hvis du er klar for litt eventyr :)

"Is-slottet", Tarjei Vesaas, 1963, Gyldendal

Det er en stund siden jeg leste ut denne boken nå, og ser at jeg helt glemt å skrive om den.

www.bokklubben.no har en bokserie/bokklubb som heter "Århundrets bøker". Hundre litterærkyndige mennesker har sammen satt opp en liste over de 100 beste og mest sentrale bøkene fra det 20. århundre. "Is-slottet" er en av de 100 bøkene.


Etter at jeg hadde lest ferdig "Fuglane" var jeg ivrig etter å lese mer av Vesaas, og etter å ha blitt anbefalt "Is-slottet" et par ganger bestemte jeg meg for at jeg skulle lese den og bestilte den fra Bokklubben sine nettsider.

Historien:
Boken handler om de 11 år gamle jentene Unn og Siss. Unn er ny på skolen og utenfor klassemiljøet og snakker ikke med noen. Hun holder seg for seg selv og ingen legger egentlig merke til henne. Men det gjør Siss. Hun er den kule jenta, midtpunktet i gjengen. Men en kveld drar Siss på besøk til Unn og i løpet av besøket forandrer stemningen seg og begge jentene føler en sterk dragning til hverandre. Det ender med at Siss brått går hjem igjen. Dagen etter forsvinner Unn! Ingen i bygda vet at hun har gått ned til fossen som former det beryktede Is-slottet, og ikke kommet tilbake. Hele bygda leter etter henne. Siss sliter med å fortsette å være seg selv og leve videre uten Unn.

Jeg må bare innrømme at denne boken gjorde ikke inntrykk på meg. Jeg synes den er kjedelig. Jeg leser på nettet at historien beskrives som rørende og sterk, jeg er uenig. Kanskje jeg hadde høye forventninger, kanskje jeg ikke forsto den eller kanskje den rett og slett ikke passer meg, men uansett: jeg er glad jeg har lest den, men jeg kommer ikke til å lese den igjen.