Vi leser nordisk # 6: "Innsirkling 2", Carl Frode Tiller, 2010, Aschehoug

Bildet er lånt herfra.

Det er en stund siden jeg var med på Samlesningen hos Knirk, men nå er jeg med på denne og boka til Klougart. Det er nesten litt vemodig at det nærmer seg slutten, det er veldig koselig å samlese.

Så til boka:
Jeg hadde helt tydelig glemt hva jeg syntes om forrige bok fra Tiller. Dette er omtalen min av "Innsirkling". Jeg var veldig positiv til hele konseptet, men irriterte meg grønn over språket, men jeg ser at jeg modererte meg litt i omtalen min:

Boka er stort sett velformulert og godt skrevet. Bortsett fra siste delen, delen om/fra Silje. Der er det irriterende mye gjentagelser av fraser, så mye at jeg satte meg ned og talte antall ganger "slitent smil" ble nevnt, tror det var 8 ganger på 5 sider. Det er litt i overkant synes jeg. Desverre var det ikke bare denne frasen som ble repetert, og dette gjorde at jeg ikke klarte å holde den gode følelsen boka ut.

Tiller begynner "Innsirkling 2" på samme måte som den forrige avslutta, med irriterende mange repetisjoner av samme ordet/frasen. Jeg blir gaaaal! Jeg ga meg midt i andre del av boka og orka ikke fortsette med den før bloggdatoen nærma seg. Jeg leste den ferdig nå akkurat, og jeg husker forsvinnende lite av den første halvdelen av boka. Den gjorde rett og slett ikke så inntrykk på meg som bok nr. 1. 

Bok nr 2 er, i likhet med bok nr 1, delt opp i tre deler. En del for hver av de tre personene som skriver brev til David. Denne gangen er det barndomskameratene Ole og Tom Roger, samt Paula, en venninne av David sin mor, som har bestemt seg for å hjelpe David.

Historiene er gode, men jeg synes ikke Tiller forteller godt nok til at de rører eller fester seg ved meg. Jeg liker konseptet, men ikke gjennomførelsen. De beste delene av boka synes jeg er selve brevene til David. Her blir vi mye bedre kjent med den mystiske mannen som alt dreier seg om. Spesielt likte jeg brevene fra Ole. De handler veldig mye om barndommen til David og vennene, og jeg føler at jeg forstår han bedre. I tillegg synes jeg Paula klarer å sette hele historien i en sammenheng, en kanskje litt overraskende sammenheng. 

Men at dette er omtalt som den STORE norske romanen i 2010 er et mysterium for meg, og jeg holder fortsatt en knapp på Grimsrud sin "En dåre fri" når Nordisk Råds Litteraturpris skal deles ut.