"Drømmefakultetet", Sara Stridsberg, 2006 (min utgave 2009), Albert Bonniers Förlag (no: Aschehoug)

Bildet har jeg lånt herfra.

Dette er en underlig bok. I begynnelsen skjønte jeg fint lite av den, men etterhvert som jeg leste ble jeg mer og mer nysgjerrig, og nå når boken er utlest savner jeg den nesten. Det er ikke den beste boken jeg har lest, men jeg tror det må være den mest levende! Jeg forstår veldig godt at hun vant Nordisk Råds Litteraturpris.
På baksiden av boken er det er sitat av Annelie Axén fra Morgenbladet hvor hun sier at hun har lyst til å sitere hele boken ordrett. Først syntes jeg det var en merkelig ting å si, men jeg tror ikke jeg noengang har funnet så mange sitater som jeg vil ha med i omtalen min. Boka mi er et eneste stort eseløre!

Jeg får kanskje si noen ord om handlingen, selv om den ikke er så lett i gjengi. Men de store linjene er ganske klare: Valerie vokser opp i det hun selv kun omtaler som Ørkenen (heter Ventor). Hun vokser opp med sin mor Dorothy og far Louis helt til han drar sin vei. Valerie har ingen perfekt barndom, hun blir voldtatt gjentatte ganger av faren sin og moren hennes ignorerer henne til stadighet for nye menn. Moren jobber som prostituert og tar med jobben hjem til datteren sin. En dag stikker Valerie av og ender opp på Alligator Reef sammen med Silkegutten. De prostituerer seg og tar dop og planlegger fremtiden. Valerie kommer inn på Jacksonville College og reiser fra Silkegutten. Hun møter Cosmogirl, som jeg opplever som hennes store kjærlighet. Så blir det dop og prostutusjon helt til Cosmogirl dør og Valerie flytter til New York. Her tilbringer hun tiden sin på Fabrikken (33 Union Square) sammen med Andy Warhol. Det ender med at Valerie skyter Warhol og som et resultat av dette stifter bekjentskap med den amerikanske pskykiatrien. Så går egentlig alt litt inn i hverandre og langt ifra kronologisk. Valerie starter og avslutter boken på dødsleiet på et skittent hotell, på en skitten madrass og i en skitten sølvfrakk.

Stridsberg skriver med tonnevis av energi. Hun er utrolig velformulert og direkte, og hun maler bilder som passer perfekt inn i historien hun formidler. Det pene klarer hun å snu til noe stygt, eller ihvertfall realistisk, men kanskje litt for realistisk innimellom. Det er veldig forfriskende synes jeg!

Solen brenner gjennom parasollen. Elvas brune, jernduftende vann er tregt og stillestående. Dorothy og Louis er fortsatt nede ved elvestranden med utflukten sin. De drikker øl og ligger på pledd, utslåtte av varmen. Transistorradio, svette oster, ølkyss, piknik. Du går nede ved elvestranden alene. Føttene dine i den mørke leiren, i elvemudderet, og bjørkene strekker seg etter vannet og flekkende av råtnende pollen.  (s. 23)

Valerie drømmer om å forandre verden, hun skal forske og jobbe for at menn skal utryddes og kvinner selv kan formere seg og klare seg alene. At Valerie er en ekstremfeminist er nesten en understatement, her leser Cosmo fra Manifestet Valerie har skrevet:

Cosmo: Umiddelbart. Det er ikke engang en tvilsom biologisk hensikt til å beholde mannen. Mannen er en biologisk ulykke. Y-genet er et ufullstendig X-gen, det vil si et gen med et mangelfullt oppsett kromosomer. Med andre ord, mannen er en ufullstendig kvinne, en vandrende fiasko som strandet allerede på genstadiet. Å være mann er å være mangelfull, følelsesmessig begrenset. Mannlighet er en mangelsykdom og menn er følelsesmessige krøplinger. (s. 53)

Valerie står bak manifestet SCUM (Society for Cutting up Men). Dette er Valerie sin tro og overbevisning, at menn er undelegne kvinnen og i bunn og grunn unødvendige. Det er ikke rart å forestille seg at hun mener dette etter alt hun har vært gjennom som hore og voldtektsoffer hele sitt liv.

Det er så mange sitater fra boka jeg vil dele med dere, men jeg har klart å begrense meg til to:

Om Cosmogirl:

Øynene hennes er mørke speil. Hjertet hennes er et blåmerke. (s. 202)

Jeg syntes det var så trist-vakkert skrevet!

Valerie om seg selv:

Jeg selger ikke hjertet mitt jeg selger ikke hjernen min jeg selger noen minutter og en kroppsdel som ikke er min egen. (s. 213)

Omtalen yter egentlig ikke boka rettferdighet for det er så mange flere aspekter ved den som jeg ikke får tatt med her. Så er du nysgjerrig så anbefaler jeg deg å lese den!! Med mindre du er av den sarte sorten, språket i boka er mildt sagt grovt til tider. Men Stridsberg og Valerie fortjener at boka leses!