"Gyldig fravær", Harald Rosenløw Eeg, 2011, Aschehoug Forlag (leseeksemplar)

Denne boken fikk jeg tilsendt av Aschehoug som en del av deres blogginitiativ. Det er en stund siden sist jeg fikk bok fra de, så gleden var stor når denne dumpet ned i postkassen min.

Jeg har ikke lest mye av Eeg før, men jeg husker han fra han var på skolebesøk når jeg gikk på ungdomsskolen eller videregående. Jeg likte han som person og har hørt mye bra om bøkene hans også. Og siden jeg sjelden leser ungdomslitteratur var jeg spent når jeg begynte på denne boken.

Boken handler om fem ungdommer som bli sperret inne i en t-banevogn etter en ulykke. De fem ungdommene er: Anjo - den stillferdige i klassen, men med en litt uvanlig interesse, Bruno - taggeren i klassen, Ida - hun bærer på en altfor stor hemmelighet og lider av tvangstanker (OCD), Sherpa - han utfører litt lugubre hente/levere jobber for broren sin og er som jeg opplever sjelden på skolen og Albert - han er statsministerens sønn og klassens klovn (liker han å tenke selv). Ungdommene havner i samme t-banevogn når alle er forsinket til klassens utflukt til en moskee. Når t-banene krasjer/sporer av reagerer de alle på forskjellige måter.

Eeg skriver godt og mestrer "ungdomsspråket" utrolig bra! Han har fine overganger mellom kapitlene og historiene er fortalt på en måte som gjør at de ikke bli sentimentale eller nedlatende (i den forstand at det er tydelig at det er en voksen som skriver om barn). Jeg tror denne boken kan bli en stor hit blant unge voksne.

Eksempel på Eegs ungdommelige språk:

Og der, på veggen bare noen meter inn i T-banetunelen, rett før mørket sluker alt, ser han rett bort på den fineste piecen han har lagd. Ever. I svart, hvitt og sølv, ikke så mange farger som han hadde planlagt, men anyways. Piecen glitrer som en luftspeiling på den mørke tunelveggen, skinner som nattas skarpeste gulltenner. Det er rytme i hver strek, det er flyt i hver linje, det er poesi. Bruno Ink er tilbake! (s. 75)

Det eneste jeg har å utsette på boka (eller tidspunktet jeg valgte å lese den på) er at den er tung å lese så nært til 22. juli. Det er tungt å litt vanskelig å lese de mest dramatiske delene av boka, spesielt de som omhandler t-banevogna. Det blir litt for nært. Mari som står bak bloggen Flukten fra virkeligheten poengterer også dette i sin smakebit fra boka. Men dette er jo så absolutt ikke boka sin feil!

Boka anbefales!