"Plutselig høre noen åpne en dør", Trude Marstein, 2000, Oktober Forlag

  

Denne boken kjøpte jeg på bakgårdssalget til blant andre Oktober Forlag tidligere i høst. Jeg hadde ikke hørt om boka før, men jeg endte opp med å ta den med. 

Jeg delte en smakebit fra boka for en liten stund siden, og mens jeg skrev den kom jeg på at jeg ikke vet hva hovedpersonen i boka heter. Det kommer heller ikke frem, ihvertfall fikk ikke jeg med meg det. Boken handler om en mor som skriver på hovedoppgaven sin og oppdrar sin 4 år gamle datter samtidig. Hun og faren har skilt lag og har delt omsorg. Morens hverdag handler om å dele tiden sin mellom hovedoppgaven og datteren sin, og etterhvert kjærester, ekskjærester og familie. Når hun er sammen med datteren skulle hun ønske hun kunne skrive på oppgaven og når hun jobber med opppgaven savner hun datteren sin. Og når det gjelder menn klarer hun ikke å bestemme seg for om de er verdt å bruke tid på.

Boka er modig og annerledes. Marstein er ikke redd for å være direkte i språket sitt og til tider er dette veldig ubehagelig lesning.

Hun har skreket sammenhengende i minst ti minutter, som et langtrukkent, vedvarende primalskrik, tenker jeg, jeg reiser meg, jeg greier ikke å kontrollere meg lenger, jeg ta henne rundt overarmene og fillerister henne og skriker til henne, hun vræler høyere dunker henne hardt mot veggen. (s. 76)

Så skummelt dette må være for et barn. At mamnma mister kontrollen så til de grader at hun dunker datteren sitt hode i veggen så hun får kul. Saras mamma er uforutsigbar på det beste, utilregnelig på det verste. Hun elsker Sara høyere enn hun kan si, men hun klarer heller ikke kontrollere det sinnet hun føler når Sara ikke oppfører seg "slik hun skal". Moren er over gjennomsnittet opptatt av at oppdragelsen skal være preget av konsekvenser og voksen tankegang, det grenser til det maniske til tider.

Jeg er så naturlig når jeg mislykkes i rollen som mor! Når jeg forsømmer mitt eget barn anklager jeg aldri meg selv for å spille, selv om en forsømmende mor i høy grad er en velkjent rolle. Jeg unngår også å overvåke meg selv da, først lenge etterpå, når det er for seint og ikke har noen som helst hensikt, gjør jeg det, i etterkant av overgrepet. (s. 226)

I tillegg til å oppdra datteren sin har moren et litt anstrengt forhold til andre mennesker, hun forsøker nesten å oppdra de også, spesielt med tanke på språket. Hun hakker på de rundt seg og henger seg opp i småting. Selv om det ikke kommer frem i boken hva hun skriver om på hovedoppgaven sin så tror jeg at det må ha med språk å gjøre. Her er hun på date:

Av og til er jeg ekstremt asosial, sier han og smiler. Jeg trekker munnvikene opp til et overbærende smil og tar en slurk vin. "Ekstremt" "asisial", tenker jeg, hva er det? Frustrasjonen og irritasjonen vokser i meg, jeg tenner en røyk. Noe som virkelig begrenser språkets muligheter, sier jeg, er misbruk av sterke ord. (s. 49)

Jeg er forsåvidt enig med henne, men det er måten hun konfronterer folk på, den er nedlatende og overbærende.

Men alt i alt er dette en veldig velskrevet og modig bok om morsrollen og alle de andre rollene man skal fylle (evt. spille)  i hverdagen. Den anbefales!