"Domino Indigo", Audun Flaaten, 2011, Pasadena

Jeg fikk tidligere i høst en hyggelig mail fra forfatteren hvor han lurte på om jeg ville lese boka hans. Det sa jeg så klart ja til, jeg synes det er kjempespennende å få slike henvendelser.

Dessverre så falt ikke denne boka i smak hos meg. Jeg kom til kapittel 5 (tror jeg) før jeg mistet interessen helt og la den fra meg. Historien gikk veldig sakte fremover og det var for mange detaljer og for lite fremdrift til at jeg klarte å holde interessen oppe. Men jeg bestemte meg for å la pappa lese boken for å gi den en ny sjanse siden han leser litt mer spenningsbøker enn det jeg gjør. Men han kom ikke veldig mye lenger enn meg. Etter å ha snakket sammen om boka var vi enige om vi begge syntes språket var til tider klønete og veldig muntlig og alle detaljene sto i veien for selve historien. Dessverre, for jeg hadde veldig lyst til å like boka.

Det er flere bloggere som har lest denne boka, her er noen av omtalene:
Kasiopeiia
Tones tankesprell
Julies bokbabbel

The Cleft - En smakebit på søndag

Bli med på "En smakebit på søndag"du også da vel!

• Åpne boken du leser i nå
• Finn et par setninger som du kan dele med leserne av bloggen din(vær forsiktig, ikke del setninger som kan avsløre for mye da det kan ødelegge for de som ønsker å lese boken)

Mari har hver uke smakebit på søndag, og hvis du går inn på bloggen hennes får du enkelt linker til andre smakebiter.

Jeg rakk aldri å legge ut en smakebit på søndag, men bedre sent enn aldri. Jeg har kommet ca. halvveis i Doris Lessing sin bok "The Cleft". Boken handler om et kvinnesamfunn hvor de lever sammen i harmoni og ro, helt til kvinnene begynner å føde gutter.

When we put out deformed babies the eagles came for them. We did not kill the babes, the eagles did it. (s. 12)

"Gyldig fravær", Harald Rosenløw Eeg, 2011, Aschehoug Forlag (leseeksemplar)

Denne boken fikk jeg tilsendt av Aschehoug som en del av deres blogginitiativ. Det er en stund siden sist jeg fikk bok fra de, så gleden var stor når denne dumpet ned i postkassen min.

Jeg har ikke lest mye av Eeg før, men jeg husker han fra han var på skolebesøk når jeg gikk på ungdomsskolen eller videregående. Jeg likte han som person og har hørt mye bra om bøkene hans også. Og siden jeg sjelden leser ungdomslitteratur var jeg spent når jeg begynte på denne boken.

Boken handler om fem ungdommer som bli sperret inne i en t-banevogn etter en ulykke. De fem ungdommene er: Anjo - den stillferdige i klassen, men med en litt uvanlig interesse, Bruno - taggeren i klassen, Ida - hun bærer på en altfor stor hemmelighet og lider av tvangstanker (OCD), Sherpa - han utfører litt lugubre hente/levere jobber for broren sin og er som jeg opplever sjelden på skolen og Albert - han er statsministerens sønn og klassens klovn (liker han å tenke selv). Ungdommene havner i samme t-banevogn når alle er forsinket til klassens utflukt til en moskee. Når t-banene krasjer/sporer av reagerer de alle på forskjellige måter.

Eeg skriver godt og mestrer "ungdomsspråket" utrolig bra! Han har fine overganger mellom kapitlene og historiene er fortalt på en måte som gjør at de ikke bli sentimentale eller nedlatende (i den forstand at det er tydelig at det er en voksen som skriver om barn). Jeg tror denne boken kan bli en stor hit blant unge voksne.

Eksempel på Eegs ungdommelige språk:

Og der, på veggen bare noen meter inn i T-banetunelen, rett før mørket sluker alt, ser han rett bort på den fineste piecen han har lagd. Ever. I svart, hvitt og sølv, ikke så mange farger som han hadde planlagt, men anyways. Piecen glitrer som en luftspeiling på den mørke tunelveggen, skinner som nattas skarpeste gulltenner. Det er rytme i hver strek, det er flyt i hver linje, det er poesi. Bruno Ink er tilbake! (s. 75)

Det eneste jeg har å utsette på boka (eller tidspunktet jeg valgte å lese den på) er at den er tung å lese så nært til 22. juli. Det er tungt å litt vanskelig å lese de mest dramatiske delene av boka, spesielt de som omhandler t-banevogna. Det blir litt for nært. Mari som står bak bloggen Flukten fra virkeligheten poengterer også dette i sin smakebit fra boka. Men dette er jo så absolutt ikke boka sin feil!

Boka anbefales!

"Plutselig høre noen åpne en dør", Trude Marstein, 2000, Oktober Forlag

  

Denne boken kjøpte jeg på bakgårdssalget til blant andre Oktober Forlag tidligere i høst. Jeg hadde ikke hørt om boka før, men jeg endte opp med å ta den med. 

Jeg delte en smakebit fra boka for en liten stund siden, og mens jeg skrev den kom jeg på at jeg ikke vet hva hovedpersonen i boka heter. Det kommer heller ikke frem, ihvertfall fikk ikke jeg med meg det. Boken handler om en mor som skriver på hovedoppgaven sin og oppdrar sin 4 år gamle datter samtidig. Hun og faren har skilt lag og har delt omsorg. Morens hverdag handler om å dele tiden sin mellom hovedoppgaven og datteren sin, og etterhvert kjærester, ekskjærester og familie. Når hun er sammen med datteren skulle hun ønske hun kunne skrive på oppgaven og når hun jobber med opppgaven savner hun datteren sin. Og når det gjelder menn klarer hun ikke å bestemme seg for om de er verdt å bruke tid på.

Boka er modig og annerledes. Marstein er ikke redd for å være direkte i språket sitt og til tider er dette veldig ubehagelig lesning.

Hun har skreket sammenhengende i minst ti minutter, som et langtrukkent, vedvarende primalskrik, tenker jeg, jeg reiser meg, jeg greier ikke å kontrollere meg lenger, jeg ta henne rundt overarmene og fillerister henne og skriker til henne, hun vræler høyere dunker henne hardt mot veggen. (s. 76)

Så skummelt dette må være for et barn. At mamnma mister kontrollen så til de grader at hun dunker datteren sitt hode i veggen så hun får kul. Saras mamma er uforutsigbar på det beste, utilregnelig på det verste. Hun elsker Sara høyere enn hun kan si, men hun klarer heller ikke kontrollere det sinnet hun føler når Sara ikke oppfører seg "slik hun skal". Moren er over gjennomsnittet opptatt av at oppdragelsen skal være preget av konsekvenser og voksen tankegang, det grenser til det maniske til tider.

Jeg er så naturlig når jeg mislykkes i rollen som mor! Når jeg forsømmer mitt eget barn anklager jeg aldri meg selv for å spille, selv om en forsømmende mor i høy grad er en velkjent rolle. Jeg unngår også å overvåke meg selv da, først lenge etterpå, når det er for seint og ikke har noen som helst hensikt, gjør jeg det, i etterkant av overgrepet. (s. 226)

I tillegg til å oppdra datteren sin har moren et litt anstrengt forhold til andre mennesker, hun forsøker nesten å oppdra de også, spesielt med tanke på språket. Hun hakker på de rundt seg og henger seg opp i småting. Selv om det ikke kommer frem i boken hva hun skriver om på hovedoppgaven sin så tror jeg at det må ha med språk å gjøre. Her er hun på date:

Av og til er jeg ekstremt asosial, sier han og smiler. Jeg trekker munnvikene opp til et overbærende smil og tar en slurk vin. "Ekstremt" "asisial", tenker jeg, hva er det? Frustrasjonen og irritasjonen vokser i meg, jeg tenner en røyk. Noe som virkelig begrenser språkets muligheter, sier jeg, er misbruk av sterke ord. (s. 49)

Jeg er forsåvidt enig med henne, men det er måten hun konfronterer folk på, den er nedlatende og overbærende.

Men alt i alt er dette en veldig velskrevet og modig bok om morsrollen og alle de andre rollene man skal fylle (evt. spille)  i hverdagen. Den anbefales!