Lesesirkel 2012: Store Foventninger, Charles Dickens, 1860-61 (min utgave: 2002)

Da er første boken i lesesirkel hos Lines bibliotek lest. Jeg har ikke lest noe av Dickens før, men boka har stått i bokhylla i mange år. Utgaven min er utgitt av De Norske Bokklubbene i deres bokserie "Verdensbiblioteket".

Jeg falt pladak for denne boken! Allerede etter de første sidene var jeg helt oppslukt av historien og det fantastiske språket. All ære til oversetteren Ragnhild Eikli som har gjort en fenomenal jobb!

Boken handler om Pip som bor sammen med søsteren sin og hennes mann, smeden Joe. At han har en fin og koselig barndom er vel å overdrive. Kontrastene mellom den bitre og sinte søsteren hans og den omtenksomme og søte mannen  hennes er stor. Joe behandler Pip som om han var hans egen sønn og forholdet mellom de to er i fokus gjennom hele boka. Pip møter en dag en straffange og blir truet til å gi han mat og en fil til å file over håndjernene hans. Denne handlingen skal forandre livet hans. Pip møter også fru Havisham og hennes adoptivdatter Estella. Pip forelsker seg fullstendig i den vakre, men hovmodige, Estella, en forelskelse som varer hele livet. I tillegg til disse personene finnes det en haug andre merkelige personer rundt Pip, han får også en fiende for livet i løpet av barndommen i form av smedlærlingen Orlick. Pip får vite at han har en fomynder som vil gi sine penger til han så han kan bli en belært gentleman og flytte inn til London. I London møter Pip han som blir hans bestevenn: Herbert. De to bor sammen hele tiden i London og deler alle opplevelser med hverandre. Som når Pip får vite hvem formynderen hans er. Gjennom boken møter man utrolig mange fine og spennende karakterer som gjør fortellingen til en unik opplevelse.

Joe er min favorittkarakter i historien. Makan til grepa kar skal man lete lenge etter.

Jeg fulgte rådet. Min søster, Mrs. Joe, slo opp døren, og da hun oppdaget at noe skjulte seg bak den, gjettet hun øyeblikkelig hva det var, og stakk Kileren frem for å undersøke saken nærmere. Hun avsluttet jakten med å kaste meg - jeg ble ofte benyttet som et ekteskapelig prosjektil - mot Joe, som alltid var like glad for å få tak i meg. Han slapp meg inn i hjørnet ved peisen og sperret veien med sitt solide lår. (s. 27)

Det er mange lignende situasjoner hvor Joe viser sånn omsorg for Pip at det blir veldig rørende.

Boken er full av sjarmerende tanker og observasjoner, som denne fra da Pip besøker foreldrenes grav:

På det tidspunktet da jeg sto på kirkegården og leste inskripsjonene på familiegravene, kunne jeg så vidt lese godt nok til å stave meg gjennom dem. Min oppfatning av hva de egentlig betydde var ikke korrekt, for jeg trodde at uttrykket "Ovennevntes hustru" betydde at min far hadde steget opp til en bedre verden der oven. Hadde en av mine avdøde slektninger vært omtalt som "Nedenstående", ville jeg utvilsomt ha trodd det verste om vedkommende. (s. 61)

Pip møter Mr. Jaggers (forsvarsadvokat) og hans kontorfunksjonær Mr. Wemmick. Mr. Wemmick og Pip blir gode kamerater og tilbringer mye tid sammen. Dette er Pip sin beskrivelse:

Nå da vi var ute i dagslyset, kastet jeg et blikk bort på Mr. Wemmick for å se nærmere på hvordan han så ut. Han var en inntørket mann, ganske kortvokst, og hadde et firskårent, uttrykksløst ansikt - det lot til at det ene ansiktsuttrykket var blitt meislet ut med et sløvt stemjern. Det var enkelte fordypninger i det som kunne vært smilehull eller pene kløfter dersom redskapet som hadde laget dem, hadde vært av bedre kvalitet, men som i stedet fortonet seg som bulker. Stemjernet hadde gjort tre eller fire forsøk på en utsmykning over nesen, men hadde gitt opp på halvveien, uten å glatte innhuggene. (s. 187)

Boken er virkelig en fornøyelse å lese! Jeg har fått smaken på Dickens, men neste gang skal jeg definitivt lese boken på originalspråket. Gleder meg!

Spoiler alert- avslører slutten på boken:

Når jeg googlet boken fant jeg ut at Dickens hadde skrevet to avslutninger på boka, en hvor Estella har blitt enke, men giftet seg på nytt når hun møter Pip igjen etter mange år. Men tilbakemeldingen på denne slutten var at den var så sørgelig, derfor skrev han en ny: Estelle og Pip møtes igjen på tomten hvor Fru Havisham bodde og det i siste setningen hintes om et mulig ekteskap mellom de to. Det er denne som ble slutten på boken.